Denne artikkelen som jeg skrev i 2001 beskriver mine særinteresser også i dag. Det har blitt større interesse for emnet og jeg opplever glede over at så mange nye innspillinger av norsk ukjent musikk er utgitt. Men enda er det mye å gjøre……..
Musikkhistorisk ”GULLALDER”
av Terje Boye Hansen, dirigent DNO (skrevet i 2001)
I tredje bind, ”Romantikk og gullalder”, av det nylig utgitte fem-bind verket ”Norges Musikkhistorie” på Aschehougs forlag, står det i forordet at:
”Tidsrommet 1870-1910, en periode som gjerne kalles gullalderen i norsk musikkliv, da Edvard Grieg og Johan Svendsen som de første norske komponister fikk et internasjonalt gjennombrudd. Bindet avsluttes med omtale av de to fremste komponistene i den følgende generasjon, Christian Sinding og Johan Halvorsen.”
Hvis vi leser videre i bindet finner vi fort ut at ”gullalderen” innbefatter langt flere komponister enn de nevnte fire. Jeg nevner: Johan Selmer, Ole Olsen, Agathe Backer Grøndahl, Gerhard Schjelderup, Catarinus Elling, Johannes Haarklou, Hjalmar Borgstrøm, Iver Holter, Sigurd Lie, Per Winge, Eivind Alnæs, m.fl. Hvor er alle disse komponistenes orkestermusikk? Hvor er kunnskapen om disse komponistenes orkesterverker? Hvordan kan vi/jeg få oppleve/høre vår felles musikkhistorie?
Det er først og fremst orkestermusikken jeg etterlyser og orkestermusikkens tilgjengelighet. Musikk i de mindre former som kammermusikk, klavermusikk og sanger blir jo en del framført og ivaretatt av entusiaster og ildsjeler, så vel på CD som på konserter.
Men orkestermusikken er ukjent og hemmelig.
Edvard Griegs musikk spilles ofte i konsertsalene, og de fleste av hans verk, ja kanskje alle, finnes tilgjengelig for det store publikum på CD, til og med i flere versjoner.
Musikken til de tre andre er også bra representert i CD-utvalget i de fleste seriøse platebutikkene. Om enn ikke i så mange versjoner.
Men hvorfor finnes det så lite innspilt av de andre ”Gullalder-komponistene”?
Jeg tror svaret er at kunnskapene om disse verkene må hentes fra manuskripter og da ofte i form av vanskelig lesbare partiturer eller/og andre typer dårlige noter. Det viktige må derfor være at f. eks. Norsk Musikksamling og de andre arkivene som forvalter manuskriptene fra vår musikkhistorie, får bevilget de nødvendige midler til istandsetting av notemateriell. Da vil nok interessen for å framføre musikken til ”Gullalderen’s” komponister fortone seg ganske annerledes.
Dette ville være et forskningsarbeid av største betydning som vil gjøre den hemmelige delen av vår musikkhistorie tilgjengelig for det store publikum og våre musikkforskere vil få et kjærkomment materiale for videre forskning, analyser og tolkninger.
Jeg har med stor glede forsøkt å gå i gjennom verk av Ole Olsen, Hjalmar Borgstrøm og Sigurd Lie.
Et, fra medias side, hemmelig jubileum i forbindelse med Ole Olsens 150 års minne (juni 2000), med fullt symfoniorkester (musikere fra DNO), sangsolister og uroppførelser, satte meg i stand til å vurdere, for meg ukjent norsk musikk. Jeg oppdaget hos Ole Olsen kvaliteter som gjør at jeg med stor undring spør: hvorfor har Olsen og hans musikk gått så totalt i glemmeboken? Det symfoniske diktet ”Asgaardsreien” gjør jeg med glede flere ganger. Urframføringene av musikk fra hans operaer på vårt lille jubileum, har resulterte i at ”Operaen i Kristiansund” i februar 2002, for aller første gang, oppførte operaen ”STALLO”. Storartet!
Kanskje det er en grunn til at Berlin filharmonien på en konsert den 13. februar 1892 hadde bare Ole Olsen på programmet? NRK var dessverre ikke interessert i å gjøre dokumentasjonsopptak fra jubileet.
Hjalmar Borgstrøm kom jeg i kontakt med i forbindelse med et klaveruttog på den aldri oppførte operaen ”Der Fischer”. Igjen fant jeg her kvaliteter som for meg er en gåte ikke er oppdaget tidligere. Sammen med fem sangerkolleger og en pianist framførte vi et 50 minutters utdrag til stor begeistring, på en Huskonsert i Den Norske Opera. Et 15 minutters utdrag fra samme opera ble urframført med Trondheim Symfoniorkester i mars 2001. NRK var dessverre ikke interessert i å gjøre dokumentasjonsopptak fra konserten.
Borgstrøms andre opera, heller ikke framført, ”Thora fra Rimol” har vi derimot fått realisert som CD innspilling, også denne med Trondheim Symfoniorkester. Et storslagent og vakkert verk med stor dramatikk. Begge Borgstrøms operaer har nå fått sine uroppførelser men kun Thora i scenisk versjon. Disse verk er helt på høyde med mange av de operaer som i dag tilhører standardrepertoaret, og de er i tillegg norske.
Sigurd Lie, som bare ble litt over 30 år, skrev en symfoni. En symfoni etter det klassiske mønster i fire satser. Denne oppførte vi for første gang på nære hundre år på en konsert i Kristiansand med byens symfoniorkester 24. august 2001. Et engasjerende og suggererende verk, men ganske vanskelig. Den ble mottatt med storm og kalles nå ”Sørlands-symfonien”. Sørlandet har fått sin symfoni!
NRK var dessverre ikke interessert i å gjøre dokumentasjonsopptak fra konserten.
Dette som en liten smakebit på hva jeg mener vi kan oppleve om vi velger å gjenoppdage vår musikkhistorie. Men jeg undres:
Har noen bestemt at vi, den nålevende generasjon, ikke skal få høre dette?
Har man i de få dokumentasjons opptak som dog finnes, spilt musikken for kjedelig og uengasjert? Feil tempo? Gale noter?
Kanskje har man ødelagt verkets form med umotiverte og ugjennomtenkte sprang?
Det kan virke som om noen i tidligere tider har bestemt at denne musikken ikke skal tilhøre vår offisielle, felles arv.
Man skulle vel tro at det skal mer til en fire komponister i løpet av to generasjoner for at en periode av en nasjons musikkhistorie skal kunne kalles ”Gullalder.” Jovisst, vi har mange, og de bør bli tilhjengelige.